Disse vottene og lua vill alltud minne meg om moren min. Jeg har strikket det mens jeg har vært på sykehuset med min mot. Historien er slik: Moder'n hadde vært dårlig lenge, men fikk antibiotika og vi trodde hun ville bli frisk igjen. Hun ble bedre, men hanglet fortsatt. Jeg tok henne med til legen, og det viste seg at hun omtrent ikke hadde blod. Dessuten var det en klump i magen hennes. Moren min har Alzheimers, så hun har ikke skjønt at noe var galt, men bare sagt at magen er litt "ekkel". Jeg måtte være ved hennes side hele tiden, for å kunne gi opplysninger til legene og for å gjøre henne trygg. På sykehuset fant de en kreft-klump på størrelsen med et barnehode. Hun hadde colonkreft, altså kreft i tykktarmen. Vi fikk beskjed om at de ikke kunne operere, og måtte tenke på tiden hun hadde igjen, og hvordan man kunne gjøre det best mulig for henne. - Dagen etter hadde de ombestemt seg, etter å ha sett på bildene igjen. De fikk fjernet alt, og reparert tarmen, slik at hun slapp utlagt tarm. Nå har kommunen endelig gått med på å gi henne et korttidsopphold på sykehjem for å reevaluere situasjonen hennes. De har innrømmet at hjemmesykpleien ikke har gjort jobben sin. De har ikke hørt på mine formaninger om å ikke spørre om hun vil ha mat, men bare gi det til henne. De har trodd på henne, når hun har sagt "Jeg klarer da å lage mat selv!" og "Jeg spiser jo hvis jeg blir sulten!" Det er ganske utrolig at hjemmesykepleien, som burde vite hvordan man håndterer eldre med Alzheiemers, har latt seg lure - eller skal man si fraskrevet seg ansvar? Det har jo ikke vært en eneste sykepleier eller hjelpepleier hos henne - kun ufaglærte. Selv når hun var veldig syk. Jeg har skjønt at man virkelig sitte på nakken til kommunen og hjemmesykepleien hele tiden for å få den hjelpen man har krav på og fortjener. Mine tanker går til de som ikke har noen som står en nær og kan følge opp. Nå sliter jeg med samvittigheten - jeg burde ha skjønt hvor ille det var mye tidligere...
- Dette var en utblåsning for å lette på trykket! Jeg klarte ikke å legge ut bildene av strikkeriene uten å fortelle historien. Vi får håpe på mere positive historier fra nå av :-)
***************
These mittens and hat will always remind me of my mother. I have knitted this while staying at the hospital with my mother. The story is as follow: My mother has not been well for a long time, but we thought after some antibiotics, she would be better. She became better, but not as before. I had a feeling something was wrong, and took her to the doctor. He found out that she hardly had any blood. And he felt there was a lump in her tummy. My mother has Alzheimer, and didn't connect the dots. She just thought her tummy was "funny". Since she has Alzheimer, I had to be by her side to give the doctors her medical history, and to comfort her. The hospital found a huge cancer-lump, with the size of a child’s head growing on her intestines. She had colon cancer. At first they didn't think they would be able to operate, and they were talking about the time she has left, and to make it comfortable for her. The next day, they had changed their mind, after looking at the pictures again. They removed everything, and repaired the colon.
Now the government has agreed that the care takers didn't care enough for her, and agreed to let her stay at a hospice for a couple of weeks, to revaluate her situation.
- I couldn't post the pictures without telling the story. I had to vent a little...
Hopefully the stories will be more positive from now on :-)
Innlegg
huff... Det høres ut som en tøff førjulstid dere har hatt.Men jeg håper at mor di har det bedre nå, og får den oppfølgingen hun trenger :)
SvarSlettMen fine votter og lue :)
Jasleen er veldig fornøyd også :-) Garnet blir veldig mykt etter litt bruk.
SvarSlett- Takk, moren min har det mye bedre nå. Hun har ikke hatt det så bra på mange måneder. - Og som hun sier selv: Noen ganger er det helt greit å glemme ;-)
Du trenger en stor oppmuntring nå, for du har nok en vanskelig tid foran deg. Du er flink som legger den fram for oss. Svigermora mi holdt nesten på å sulte ihjel før hun heldigvis kom på sykehjem. Først var hun sint, men hun har falt til ro og ser bedre ut på lenge. Vi var hos henne på julaften og spiste julemat sammen med henne og de andre som var "hjemme" den kvelden. Det var hyggelig. Da vi snakket med henne neste dag, sa hun at hun bare hadde hatt gode tanker etter at hun hadde lagt seg. Det er fint å høre, hun er 93 år og vi vet aldri når det er slutt. Det er ikke lett å ha gamle foreldre, og de er fort å overse, spesielt når de har Alzheimer. Jeg ønsker dere alt godt i tid som kommer.
SvarSlettTusen takk for oppmuntrende ord :-)
SvarSlett- Moren min hadde ett fint opphold på sykehjemmet. Hun nøt sosialt samvær, og fikk kreftene tilbake. I jula var hun hos oss, og romjula var svigerinnen hennes på besøk hos henne. Det virker som om hun har en liten opptur nå, og det føles veldig, veldig, fint :-)
Hukommelsen kan vi ikke gjøre noe med, desverre, men vi kan prøve å gjøre det slik at hun er så fornøyd som mulig :-)